Streiken er over – hva blir konsekvensene?

Streikevilje og samhold blant medlemmer 

Først et lite stemningsbilde fra streiken som nettopp er avsluttet. Tillitsvalgte og medlemmer i Trondheim og på det sentrale Østlandet har stått streikevakt side om side med kolleger fra andre foreninger. Selv har jeg vært rundt og besøkt de streikende i Trondheim og Oslo, og det som slår meg er hvor engasjerte og opplyste alle er. Jeg hørte ikke en eneste som syntes det var rart (eller feil) at vi streiket, og budskapet som gikk igjen var at nok er nok. Og våre lokale tillitsvalgte har stått på nærmest dag og natt i forberedelse og gjennomføring av denne arbeidskonflikten.

• Les Akademikernes tilbakeblikk på årets lønnsoppgjøret i stat

Naturviterne er litt som akademikere flest. Vi er glade i jobben vår, har sterk faglig integritet og er villige til å strekke oss langt for å løse oppgavene våre. Det er kanskje disse egenskapene som av staten som arbeidsgiver har blitt misforstått som at vi lett gir etter for press. Streikeviljen har imidlertid vært stor, og nå tror jeg at staten skjønner at vi ikke lar oss herse med.

En vinglete arbeidsgiver som endrer oppfatning om hvorvidt det skal være en eller to tariffavtaler i staten fra ett år til et annet synes jeg framstår temmelig useriøst. Hvorfor skal den avtalen som staten som arbeidsgiver syntes var helt i orden for to år siden, nå plutselig være uspiselig? Særlig når det foreligger en forskningsrapport som ikke kan dokumentere at to tariffavtaler har ført til økte lønnsforskjeller. Det er altså ingen dokumenterte negative konsekvenser av vår avtale. 

Staten følte til slutt at de måtte ty til tvungen lønnsnemnd. Det må vi bare ta til etterretning. Samtidig viser dette hvor viktige våre medlemmer er for fellestjenestene i samfunnet. At staten v/arbeidsministeren tar partene ut tvungen lønnsnemnd på separate, selvstendige grunnlag understreker dessuten at hun anerkjenner at det faktisk er fire selvstendige tariffparter i staten, som hver har sitt særpreg. Dette i kontrast til staten v/digitaliserings- og forvaltningsministeren, som later til å mene at det burde holde med én fagforening i staten, siden vi likevel ikke får lov til å kjempe for lønna til våre egne medlemmer, og at alle må ha én likelydende avtale.

Fremtiden for trepartssamarbeidet

Slik jeg ser det har deler av dagens regjering i denne konflikten dessverre bidratt til å viske ut skillet mellom to av de tre partene i trepartssamarbeidet. Dette er svært alvorlig og kan få uante konsekvenser for framtida. For vi må oppleve at vi ved forhandlingsbordet møter arbeidsgiveren staten, og ikke bakenforliggende partipolitiske interesser. Personlig har jeg vanskelig for på sikt å se noen annen redning for trepartssamarbeidet, enn at statens arbeidsgiverfunksjon frikobles fra departementet, slik det er f.eks. i Sverige. Jeg tror at en slik uavhengighet vil være nødvendig om den norske modellen skal kunne videreføres. 

Når det er sagt, er det viktig å understreke Naturviterne støtter opp om trepartssamarbeidet og vi samarbeider godt med andre foreninger i den enkelte statlige virksomhet. Enten det er søsterforeninger innad i Akademikerne, eller foreninger fra Unio, YS og LO. Og det skal vi fortsette med. Det er fortsatt slik at det er mye som forener de fire hovedsammenslutningene, selv om vi skulle ha ulike oppfatninger rundt avtalestrukturen. Derfor er det synd om trepartssamarbeidet skulle knake i sammenføyningene på grunn av denne uenigheten.

Nå er situasjonen sånn at saken trolig skal opp i Rikslønnsnemnda i høst, der det er tre uavhengige medlemmer som til slutt avgjør utfallet. Det som er særlig utfordrende, er at det tilsynelatende er svært vanskelig å finne noe kompromiss; enten blir det én eller to avtaler i staten. Vil nemnda aktivt gripe inn og endre avtalestrukturen for Akademikerne og Unio, eller vil de være konservative (som de har vært tidligere) og i hovedsak videreføre den avtalen som partene sist var enige om? Partene i denne sammenhengen er jo staten på den ene siden, og Akademikerne og Unio på den andre. Verken LO eller YS er parter her. Det er ingen tvil om at jeg håper på en videreføring av eksisterende avtale, men her kan ingen seier innkasseres på forskudd.

Uansett utfall i nemnda, vet vi nå at de rettighetene vi tidligere har framforhandlet ikke kan tas som en selvfølge. Det betyr at vi må være forberedt på å streike for disse også i framtida, om staten forsøker å ta fra oss disse rettighetene. Etter årets streik føler jeg meg trygg på at medlemmene våre er beredt til dette om vi må.

Morten Wedege

Forbundsleder, Naturviterne