Pride handler om mer enn flagg

Denne uka feires pride i Oslo, og det markerer også slutten på pridemåneden juni. En måned da retten til skeiv kjærlighet har blitt feiret i inn- og utland. Og, nær sagt, som vanlig blusser striden om flagging opp rundt omkring i det ganske land. Og igjen er det bekymringen for barna som trekkes fram – som den ble da partnerskapsloven kom, likekjønnet ekteskap ble innført og ikke minst retten til adopsjon ble kjønnsnøytral. Men jeg mener debatten om flagging eller ikke flagging er en avsporing. Pride handler grunnleggende sett om menneskerettigheter og borgerrettigheter.

Kjernen i Pride

Jeg er etter hvert blitt gammel nok til å huske debatten om partnerskapsloven, som etter lang og hard debatt til slutt ble innført i 1993, som også var det året jeg fikk stemmerett. Dette var for øvrig kun 21 år etter at homofili ble avkriminalisert. For yngre lesere kan jeg legge til at partnerskapsloven handlet om å gi likekjønnede par en mulighet til å inngå ekteskapslignende forhold. Det var altså ikke snakk om noen likestilling med ulikekjønnede ekteskap (eller «vanlige ekteskap» som de gjerne ble omtalt som på den tiden). Blant annet ga ikke partnerskap rett til adopsjon eller assistert befruktning. I tillegg ble partnerskapsloven innført til tross for stor motstand i befolkningen generelt; faktisk viste en meningsmåling i Aftenposten 1992 at hele 58 % var mot innføring av loven, mens bare 28 % var for. 

Det var altså noen modige stortingspolitikere som i vårsesjonen 1993 stemte fram partnerskapsloven, selv om også holdningen i befolkningen var i endring fram mot avstemmingen i Stortinget. I dag er det noe nesten surrealistisk over å lese referatet fra stortingsdebatten. Ikke det at debatten var ufin; tvert i mot foregikk det hele i svært dannede former. Men den underliggende holdningen var at dette med likekjønnet samliv var noe merkelig, og kanskje representerte en vag, udefinert trussel mot familie og samfunn. Slik er det heldigvis ikke for de fleste lenger i dag.

Så har det gått raskt i årene etterpå, med kjønnsnøytral ekteskapslov som trådte i kraft 2009 og dermed også retten til likekjønnede par å bli vurdert som adoptivforeldre samt rett til assistert befruktning. Dette var også en kamp der motstanden var til dels hard og debatten var preget av følelser – på begge sider. Men i dag later det til å være stor grad av enighet om de endringene som ble innført i 1993 og 2009. Selv om det er mange homofile som fortsatt sliter med fordommer og manglende aksept, kanskje særlig i en del religiøse miljøer, er det ingen tvil om at Norge har gjort sjumilssteg på dette området.

Kjønn og kjønnsidentitet: den nye frontlinjen

I dag står derimot striden rundt kjønn og kjønnsidentitet. Skal det innføres et tredje kjønn? I hvor stor grad skal man ha rett til kjønnskorrigerende behandling? For ikke å snakke om spørsmålene rundt kjønnsnøytrale garderober og transkjønnede idrettsutøvere.

Dette er spørsmål som vekker følelser hos mange, noe som er forståelig. Kjønn og kjønnsidentitet er noe som angår oss alle. Enten vi er ciskjønnet eller transkjønnet, eller rett og slett ikke er helt sikre eller ikke ønsker å definere oss. For en middelaldrende, hvit og ciskjønnet mann skal jeg innrømme at det er mye jeg ikke forstår. Og jeg er alltid litt redd for å si noe feil eller bruke sårende ord og uttrykk. Men til syvende og sist tenker jeg dette handler om hvordan vi som samfunn behandler minoriteter som skiller seg fra majoriteten på noe så grunnleggende som oppfatningen av eget kjønn. Vi som aldri har vært i tvil om eget kjønn kan neppe sette oss inn i hvordan f.eks. transkjønnede føler det. Hvordan de til stadighet blir påminnet om sin annerledeshet – mye slik det var for oss homofile for 20-30 år siden. 

Jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser hvor hard debatten rundt kjønn og kjønnsidentitet er blitt. Og at hat og vold mot transkjønnede fortsatt forekommer. Antagelig er mørketallene store. Og situasjonen er skremmende lik historien for oss homofile. Da gir debatten rundt flagging eller ikke flagging en ekkel bismak. Jeg håper derfor alle som har lyst heiser prideflagget i disse dagene – men samtidig ikke glemmer at dette handler om noe mer enn flagg og symboler. Det handler om menneskers liv og retten til å være seg selv og elske den man vil. Og om du, som meg, synes mye kan være vanskelig å forstå, vil jeg sitere min salige bestemor. Hun var født på Hadeland i 1919, var troende pinsevenn og generelt ganske konservativ. Da jeg kom ut av skapet til henne for over 20 år siden, sa hun bare: «Je ser at det er sånn. Je skjønner det itte helt, men det treng je itte heller.» Og aldri kom det ett fordømmende ord. Bare en erkjennelse av tingenes tilstand. Moralen er at vi trenger faktisk ikke forstå alt for å akseptere det. Vi kommer langt med litt god gammeldags nestekjærlighet.

God Pride!