Lakseoppdrett - en viktig vekstnæring i trøbbel!

Det har vært drevet oppdrett av atlanterhavslaks i Norge siden tidlig på 1970-tallet. Den gang besto norsk oppdrettsnæring av en liten gjeng entusiaster, spesielt ved Trøndelagskysten, men også andre steder langs kysten som i Hordaland. Merdene var gjerne ei enkel fiskenot med et volum på et par tusen kubikkmeter som holdt fisken innenfor. I dag er det oppdrettsanlegg med plastringer på kanskje 200 meter i omkrets og et totalinnhold på over en million kubikkmeter.

Norge har mange fjorder og en lang kyst med naturgitte forutsetninger for å drive oppdrett. Sammen med riktig fôr og avl av gode laksestammer har det ligget til rette for en enorm utvikling i oppdrettsnæringen. Antall konsesjoner for å drive oppdrett på laks har økt kraftig, og den teknologiske utviklingen har vært stor. I et normalt oppdrettsanlegg med laks er det kanskje over en million individer og slakteverdien kan være godt over 60 millioner kroner. Oppdrettsnæringen har gått fra å være en biinntekt for fiskere og bønder til i dag å bli ei viktig næring som gir arbeidsplasser og bosetting i distriktene langs kysten. Norge er blitt den største lakseprodusenten i verden med inntekter på 45 mrd. kr i 2015.

Det er derfor lett å forstå at det fra kystkommuner har vært sterke ønsker om etableringer av oppdrettsanlegg. Politikere både lokalt og sentralt har tatt til orde for at næringen må få færre reguleringer og bli gitt langt større vekstmuligheter i lys av fallet i oljeindustrien og verdiskapingen.

Men den store etableringen har ikke vært fri for konflikter mellom bruk og vern. Særlig miljøproblemene knytta til sykdom, lakselus og rømming sliter næringen med å få under kontroll. Disse problemene har pågått alt for lenge, og dette skader bl.a. våre utrydningstrua bestander av villaks. Disse utfordringene må løses. Det har også den nyslåtte fiskeriminister Per Sandberg understreket om det fortsatt skal være vekst i næringen. Derfor har det vært helt nødvendig med gode overvåkingsprogrammer slik at både miljø-, fiskeri- og veterinærmyndighetene kunne drive en kunnskapsbasert forvaltning, og samla belastning i oppdrettsregionene kan vurderes fortløpende. Dette klarer ikke næringen selv eller for den saks skyld kommunene å regulere. I en fragmentert industri, som driver med biologisk produksjon, kan enkeltselskaps optimalisering føre til katastrofe for miljøet rundt, og dermed for hele industrien. Nødvendige reguleringer har hindret den norske havbruksnæringen å begå biologisk kollaps, slik man har sett i andre land som eks. i Chile. En biologisk og miljømessig kollaps, vil føre til økonomisk kollaps, som igjen fører til nedleggelser, oppsigelser eller lange perioder med lav drift.

Jeg mener nå at produksjonen, og i alle fall hvis det nå er tale om en økning, må skje i rømningsikre og lukka anlegg til alle utfordringene er løst og under kontroll.

Med bakgrunn i det grønne skiftet og diskusjonene om hva vi skal leve av etter oljen; Hva kan vi lære av dette? 

Veien til dagens lakseeventyr er et godt eksempel på en vellykket bioøkonomisk innovasjon basert på kunnskap utviklet av husdyrforskere på gamle NLH på Ås, i dag kalt NMBU. Forskning og utvikling av riktig fôr og avl av gode laksestammer har vært sentrale forutsetninger for veksten i lakseproduksjonen her til lands. NMBU er å regne som det nasjonale kraftsenteret innen mat- og landbruksforskning og utdanning. Herfra er det rekruttert akademikere som har utvikla mat- og husdyrnæringene til det vi ser i dag. Jeg kan bare nevne Nortura, Tine, Geno og Norsvin, og et landbruk med lavest bruk av antibiotika og sprøytemidler i verden. Derfor er det viktig å gi gode rammevilkår for forskning, utvikling og innovasjon basert på norske fornybare ressurser som eks. alger og skog. Dette er ressurser som landet vårt formelig flommer over av.

I tillegg viser lakseeventyret at vi må ha oppdatert kunnskap om naturen og ha kompetente forvaltningsorganer som kan regulere aktivitetene innenfor bærekraftrammen.

Jeg påstår at norske reguleringer på oppdrettsområdet, har hindret at enkeltselskapers iver etter å tjene mer penger som gir biologiske og miljømessige utfordringer, har fått ødelegge for alle.