I bioøkonomien skal det biologiske produksjonsgrunnlaget utnyttes optimalt
Vi er nødt til å bevege oss fra å pumpe og grave opp fossile ressurser, som har blitt foredlet gjennom millioner av år, til å hente de ressursene vi trenger fra fornybare kilder. Det er snakk om enorme kvanta som skal erstattes. I tillegg til å redusere forbruket er vi helt avhengig av å utnytte det biologiske produksjonsgrunnlaget optimalt. Det mener Naturviterne Norge ikke gjør i dag.
De fossile ressursene benyttes innenfor de aller fleste områdene i samfunnet i dag; el-produksjon, drivstoff, kjemikalier, byggematerialer, emballasje, m.m. Vi må altså produsere både mer fornybar energi og fornybare råstoffer og materialer. Det er ganske stor forståelse i samfunnet for at vi må produsere mer fornybar kraft. Men vi i Naturviterne mener det er alt for lite fokus på den helt nødvendige biologiske produksjonen, som vil være en minimumsfaktor for en sentral del av det grønne skiftet.
Petter H. Heyerdahl ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) har for eksempel gjort en beregning som viser hvor mye biodrivstoff som kan lages av norske råvarer, dersom alle tilgjengelige ressurser tas i bruk. Den viser (alle tall i millioner liter diesel): 1 500 fra skog, 500 fra biogass, 300 fra 500 km2 taredyrking. Dette kan likevel kun erstatte omtrent en tredjedel av dagens fossile drivstofforbruk!
Vi vil her fokusere på status i skogbruket. Men også jordvern er en samfunnsoppgave og bør ikke være bøndenes egen kamp. Vi mener dessuten det er rom for å forske mer på dyrking av alger og eventuelt andre vekster til havs. Men så langt ligger skogen an til å være vår viktigste kilde til fornybare ressurser. Som et resultat av forfedrenes og nasjonens satsing og store innsats for å bygge opp skogen fra midten av 1900-tallet, har tømmervolumet økt eventyrlig fram til i dag. Forskning viser at det er et betydelig potensial til å øke volumet ytterligere ved god stell av skogen.
De fleste skogeiere driver nok godt, men alt for mange gjør en slett jobb. Som samfunn ser det ut til at vi kun registrerer det som skjer, men ikke makter å ta tak i problemet.
Naturviterne mener utfordringen er todelt:
a) det gjøres for dårlig arbeid med planting og skogkultur på alt for mange hogstfelt
b) det hogges for mye skog lenge før den er hogstmoden
En rapport fra Skog og landskap (nå NIBIO) fra 2011, viser at av de 1 018 tre år gamle hogstfeltene som ble undersøkt i hele landet, var det ikke gjennomført foryngingstiltak av noe slag eller tilrettelagt for naturlig foryngelse på hele 11,4 %. I de feltene der det var plantet eller gjort andre foryngelsestiltak, var det behov for tiltak i halvparten. Der det ikke var gjennomført foryngingstiltak, trengte 80 % av feltene tiltak for å kunne bli brukbar skog. Skogen på disse arealene skal vokse i 80-100 år før den er hogstmoden. I hele den perioden vil altså en stor andel produsere langt under sitt potensiale, fordi den er stelt for dårlig fra starten. Faktisk kan man havne opp med skog som har så lav verdi at den knapt er lønnsom å høste når den tid kommer.
Slike resultatkontroller har blitt gjennomført hvert år i flere tiår. Myndighetene kjenner altså meget godt til det dårlig foryngelsesarbeidet. For en del år siden forsøkte man å stramme inn skogloven, med en foryngelsesplikt. Men skogloven er så svak at den knapt har noen effekt. Samtidig har man redusert det statlige bidraget, i form av tilskudd til planting og ungskogpleie, og antallet fagfolk i kommuner og på fylkesnivå. Man sitter med andre ord med hendene i fanget og ser på at store skogarealer drives dårlig, uten å gripe inn.
Fylkesmannen i Nord-Trøndelag har gjennomført en undersøkelse som viser skremmende mye avvirkning av ung skog. Nesten 5 % av ungskogen i Levanger er avvirket de siste årene, med en fordeling på 3 % av hogstklasse tre og 11 % av hogstklasse fire. I Stjørdal var det ikke fullt så ille. Der var nesten 3 % av ungskogen i disse hogstklassene avvirket.
Da har skogeier altså valgt å hogge skog som er i sin beste vekstperiode. Denne skogen skulle ha produsert store verdier og fanget karbon i mange år framover. Samfunnet går glipp av en svært verdifullt klimaeffekt og essensielt råstoff til bruk i det grønne skiftet. Igjen kjenner myndighetene til problemet, men har ikke virkemidler til å gjøre noe med det.
Naturviterne mener det umiddelbart må gjøres endringer i skoglovgivingen og at kommuner og fylkesnivå må styrkes med fagpersonell til å følge opp med veiledning og håndheving av lover og forskrifter.