Den polariserte debatten

Nå er det ikke nødvendigvis slik at folkets holdninger har endret seg så radikalt; på 2000-tallet har holdninger til LHBT+ personer jevnt og trutt gått i positiv retning. Men jeg merker at ordskiftet har blitt hardere. Det er som om vi i Norge har importert deler av verdidebatten i USA hit. Dette er kanskje ikke overraskende i dagens globaliserte verden, men det blir ikke mer riktig av den grunn.

Norge er i utgangspunktet et mye mer egalitært samfunn enn USA. Både når det gjelder økonomi, utdanning, levekår og verdier. Det betyr ikke at vi er homogene eller utelukkende marsjerer i takt. Men det store flertallet er enige om hovedlinjene i det norske samfunnet.

Da er det viktig å slippe til den minoriteten som ikke er enige med flertallet. Det fordrer imidlertid at man evner å føre en opplyst og ryddig debatt. Og ikke tyr til hatefullt språk, hærverk eller i ytterste konsekvens vold. Dessverre er vi ikke helt der i pridedebatten nå.

Jeg har tidligere skrevet både om prideflaggets betydning, og om nakenhet i prideparaden, og jeg skal ikke bruke spalteplass på å gjenta meg selv ad nauseam. Men som homofil mann som brukte altfor lang tid på å åpne skapdøra og våge meg ut i verden som meg selv, gjør jeg meg noen refleksjoner.

For det første; ville den usikre og identitetssøkende tenåringen Morten ha våget å snakke om disse underlige følelsene jeg hadde dersom skolen min hadde heist prideflagget på 80-tallet? Eller dersom bruken av «homo» som skjellsord i skolegården hadde blitt slått hardere ned på av lærere og andre voksenpersoner? Det er vanskelig å være sikker så mange år etterpå, men jeg er likevel ganske overbevist om at veien ut av skapet hadde blitt både kortere og mindre angstfylt.

For det andre; ville veien fram til åpen og stolt homo vært vanskeligere, om tonen i debatten rundt årtusenskiftet (da jeg omsider kom ut av skapet) hadde vært slik den er i mange tilfeller i dag? Svaret her er ubetinget ja. Måten skeive – det være seg homofile, transpersoner eller andre – omtales på i en del sosiale medier i dag ville nok gjort at døra hadde forblitt godt lukket. Med de konsekvenser det hadde fått for denne mannens mentale helse, sånn apropos hva juni også handler om.

For det tredje; ville jeg følt frihet til å engasjere meg i andre viktige samfunnsspørsmål, dersom jeg som ung mann hadde stått midt oppi en så polarisert debatt om skeives rettigheter? Jeg hadde utelukkende positive opplevelser med å komme ut den gangen for over 25 år siden. Jeg kunne derfor velge fritt blant viktige saker å engasjere meg i, i trygg forvissning om at mine rettigheter som homofil stadig ble mer like de heterofiles. 

Selv om folks flest sine holdninger til skeive som nevnt stadig har blitt mer positive, føles det likevel ikke slik når debatten preges av fordommer og hat.

Som fagforeningsleder kan – og skal – jeg engasjere meg mot diskriminering av skeive både i arbeidslivet og i samfunnet ellers. Nettopp fordi fagforeninger er for alle. Og jeg vet det finnes mange naturvitere der ute som verken definerer seg som ciskjønnet eller heterofil, og som trenger at noen gir også dem en stemme.

Jeg heiser flagget med stolthet og glede – både for alle skeive og allierte – men også for 14 år gamle Morten som aldri fikk oppleve prideflagg i skolegården.

God pride!