Hun forvalter naturen med ild og omtanke

Å bruke brann for å redde liv

En stille oktoberdag i Engelsviken utenfor Fredrikstad, sitter biolog og seniorrådgiver Kristin Lugg med PC og kaffekoppen på terrassen. På hjemmekontoret har hun byttet flammene og sotskyene fra vårens skogbrenning med roen i hagen, mens sidensvansene flyr forbi i høstluften. Tankene hennes er likevel tilbake i mai, da hun ledet en kontrollert naturvernbrenning som skulle gi nytt liv til furuskogen.

— Det er noe fascinerende med ild, sier Kristin og ser ut mot hagen. Den kan virke skremmende, men i riktig sammenheng er den livgivende.

Hun jobber hos Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus, og leder arbeidet med naturvernbrenning. Det er en kontrollert og nøye planlagt form for brann som skal etterligne naturens egne prosesser.

— Mange tenker at brann bare ødelegger, men for mange arter er den helt avgjørende. Når vi brenner små felt med furuskog, åpner vi landskapet og gir nytt liv. Noen frø kan faktisk ikke spire før de har kjent varmen fra flammene, sier hun.

Ved noen punkter innenfor brenningsobjektet ble det antent i flere punkter, for å få litt høyere intensitet på brenningen. Foto Kim Abel

Kontrollert naturvernbrenning

Store rekke og Hølvannet naturreservat i Aurskog-Høland er et av de første områdene i Norge hvor man skal skjøtte området med kontrollert naturvernbrenning. Målet var en lavintensiv brenning som «går gjennom bunnvegetasjonen», dreper gran som har kommet inn i furuskog, og åpner opp slik at lys og varme skaper vilkår for brannavhengige arter. Over hundre arter i Norge er avhengige av brent skog, forklarer hun.

— Vi ønsket å skade furutrærne akkurat nok til at de beskytter seg med harpiks. Da dannes tyri og på sikt kelo-ved, sjeldne strukturer som mange sopp og insekter er avhengige av. Samtidig vil vi blottstille mineraljord og skape kull, brent ved og død ved, nøkkelelementer i en naturlig furuskog, sier Lugg.

At brann hører hjemme i naturen, er en hovedtanke i arbeidet. Furuskogen i taigabeltet har historisk brent med jevne mellomrom, og artene er tilpasset nettopp det.

— Ilden er en naturlig del av økologien. Samtidig ønsker vi selvsagt ikke ukontrollerte skogbranner, og jeg har stor forståelse for at branner som oppstår må slokkes raskt for å hindre tap av liv og verdier. Naturvernbrenning i naturreservater er derimot en måte å skape brent skog på en kontrollert måte, uten at økonomiske verdier går tapt. Når vi slokker alt, forsvinner leveområdene til de artene som trenger brannpåvirket skog, sier hun.

Fra idé til gjennomføring og forankring

Vindretningen var optimal for brenningen – røyk og gnister blåste mot vannet. Foto: Kim Abel

Planleggingen av brenningen har pågått i flere år. Arbeidet har handlet om kartlegging av naturfaglige og sikkerhetsmessige forhold, forankring hos kommune, grunneiere og naboer, og tett dialog med beredskapsmyndigheter.

— Det var viktig for oss å skape forståelse for at dette ikke er en risikabel eller farlig brann, men et nøye planlagt tiltak, sier Lugg.

Brann- og redningstjenesten har ikke gjennomført naturvernbrenningen, men de har vært tett koblet på for å være informert dersom noen ringer og melder om skogbrann. Prosjektet er finansiert som naturrestaurering over Miljødirektoratets naturrestaureringsmidler.

— Lokalt brannvesen skal alltid informeres, og innsikt i denne skjøtselsmetoden og i hvordan brannen oppfører seg under ulike værforhold kan gi nyttig kunnskap hos brannvesenet, sier hun.

På selve brenningsdagen hadde Lugg og kollegaene ansvar for kontakt med 110-sentralen, mediehåndtering og løpende loggføring. Riktig vær var avgjørende. Det blåste friskt i trekronene, men nede på bakkenivå var vinden roligere, og den gikk i riktig retning – ut mot vannet.

— Alt skjedde kontrollert, uten dramatikk, og vi nådde målene våre, sier hun fornøyd.

Trygg brann og dyrevelferd

Flere arter kan lukte røyken, og kan komme flygende inn samme dag som skogen brenner. Foto: Kim Abel

Skepsis har særlig handlet om dyrevelferd, og det er et tema Kristin Lugg tar på alvor.

Hun forklarer at brannfronten i slike tiltak beveger seg svært sakte, omtrent én meter i minuttet, slik at dyr som kan flytte seg rekker å gjøre det. De fleste fugler og pattedyr kjenner røyklukt på forhånd og forlater området.

— Oppdages bakkehekkende fugl, kan vi vurdere å ta området ut av brenningsobjektet, beskytte det ved å vanne i en sirkel rundt reiret, eller lede flammene utenom. Det er en del av beredskapen vår, sier hun.

Mindre dyr som amfibier og insekter kan være mer utsatt, men Lugg understreker at helheten er avgjørende.

— Det er en avveining. Et lite antall individer kan gå tapt, men tiltaket gir på sikt bedre leveområder for arter som er helt avhengige av brannpåvirket skog. Tiltakene skjer dessuten i små, avgrensede områder nettopp for å redusere belastningen, forklarer hun.

Brannrotasjon kontinuitet for artene

Grantrær har greiner nede ved bakken, og kan lettere ta med seg flammene opp i krona. Foto: Kim Abel

Etter brenningen er Store rekke og Hølvannet definert som et såkalt brannrotasjonsområde. Der skal små felt brennes med jevne mellomrom, og gjentas kanskje hvert 30. år for å gi kontinuitet for artene som lever i forkullet ved, brannlyrer og soleksponerte stammer.

— Vi planlegger flere brenninger fremover, når forholdene ligger til rette for det, sier Lugg.

Hun forklarer at arter som lever i brent skog trenger mer enn bare ett enkelt område.

— For mange arter er det avgjørende at de finner brent skog et annet sted når miljøet de lever i begynner å gro igjen. Kontinuitet er nøkkelen. Derfor må brann være en tilbakevendende del av forvaltningen, ikke et engangstiltak.

Naturvernbrenning skaper nytt liv i skogen. Foto: Kristin Lugg

Et brannrotasjonsområde blir på den måten et levende økosystem i bevegelse, et landskap der ulike stadier av brannpåvirket natur alltid finnes side om side. Store rekke og Hølvannet ligger dessuten rett ved svenskegrensen, ikke langt fra andre naturvernbrenningsområder som svenskene forvalter. Dette gir mulighet for økologisk sammenheng og erfaringsoverføring på tvers av landegrensen.

Naturviter i forvaltningen og vara­tillitsvalgt

Foto: Torbjørn Hundere

Kristin Lugg er biolog fra Universitetet i Bergen, med master i biodiversitet, evolusjon og økologi. Hun jobbet i åtte år i Fredrikstad kommune med miljørettet helsevern, forurensning, natur- og viltforvaltning før hun kom til Statsforvalteren, der hun nå jobber med verneområdeforvaltning, skjøtsel og frivillig skogvern.

— Det meste skjer bak en skjerm, men ansvaret er stort. Jobben handler om å forstå hva vi har, og hvordan vi tar vare på det, sier hun.

Som vara­tillitsvalgt for Naturviterne er Lugg også opptatt av verdien av faglig fellesskap og tverrfaglig samarbeid.

— Fagfellesskapet betyr mye. Vi har et bredt miljø hos Statsforvalteren, og naturviterkompetanse trengs i oppdragene vi får fra staten. Å kunne diskutere saker og løfte hverandre faglig er en styrke for forvaltningen, sier hun.

Hun mener at naturviterrollen er mer aktuell enn noen gang.

— Vi står midt i både en naturkrise og en klimakrise, og da må beslutningene våre bygge på naturvitenskapelig kunnskap. Naturvitere har et ansvar for å bidra med fakta, men også for å formidle sammenhengene på en måte folk forstår, sier hun.

Mennesket bak fagrollen

Kristin bor i Engelsviken med mann, to barn (7 og 11 år) – og tre marsvin. Fritiden går til teltturer med familien, strikking, hagearbeid og basket med venninner. Hun henter energi i naturens detaljer.

— Å lære meg en ny art gjør meg ordentlig glad. Og når jeg hører sidensvansen om høsten, blir jeg lykkelig. Nedbygging og tap av natur frustrerer meg mest, sier hun.

Prosjektet i Aurskog-Høland står som et høydepunkt i karrieren.

— Jeg er stolt av brenningsprosjektet. Det viser at naturforvaltning ikke bare handler om å beskytte, men også om å gjeninnføre naturlige prosesser – med kunnskap, samarbeid og respekt for naturens rytme, sier hun.